Dagbladet publiserte i går ein interessant og innsiktsfull kommentar om den nye israelske lova om den jødiske nasjonalstaten og om drusarane sine protestar mot denne, skrive av Jan-Erik Smilden. Den nye lova inneber også at arabisk – som før var eit offisielt språk i Israel – no er nedgradert til å vera eit språk med “spesiell status”. Det er ei lov som har møtt mykje kritikk, også frå jødisk diaspora.
Diverre er denne kommentaren utstyrt med ein karikaturteikning som er både smaklaus og fordummande. I denne vert den israelske statsministeren teikna som ein hakekross, i tillegg til at det er bakt inn ein referanse til det sørafrikanske apartheidregimet.
Den er smaklaus fordi den koplar inn nazisme i ein kritikk av ein israelsk statsminister. Terskelen for å samanlikna jødar med eit regime som systematisk gjekk til verks for å utsletta dei frå jordas overflate, gjennom eit delvis industrialisert folkemord, og som også kom veldig langt i å oppnå det, burde vera – for å seia det forsiktig – skyhøg. Teiknar Finn Graff har gjort det før, då han i 2006 teikna Ehud Olmert som nazistisk leirkommandant, med gevær i hendene og med ein død palestinar på bakken. Teikninga hadde klåre referansar til filmen Schindlers liste der ein sadistisk leirsjef skaut på jødiske fangar for mor skuld. Det var smaklaust den gongen, slik det er smaklaust no, og det er det heilt uavhengig av kva ein måtte meina om israelsk politikk. Det finst nok dei som ikkje vil lika å høyra det, men ei slik samanlikning er også å lefla med beint ut antisemittisk tankegods, ein farleg leik med elden. Det er truleg medvitlaust, men det er ikkje greitt.
Den er fordummande fordi det er hav av skilnad mellom nazismen sine brotsverk og ei lov som er symboltung, men også rimeleg symbolsk. Ja, denne lova er uttrykk for ei reaksjonær vending i israelsk politikk, og det burde uroa mange, ikkje minst mange israelsvener. Men å gjera ei slik kopling er verkeleg noko sjølv dei mest innbitte israelskritikarar burde halda seg for gode til. Samanlikninga med apartheidregimet er for den del også ei samanlikning som fort fører inn på gale vegar, noko den radikale og knappast ukontroversielle israelske fredsaktivisten Uri Avnery har skrive innsiktsfullt om ved fleirehøve.
Til sist: Israel fortener sjølvsagt kritikk på mange område. Det burde ikkje vera naudsynt å seia dette i denne samanhang. Diverre er det det. Den norske debatten om Israel og Palestina ender ofte i grøftekantane, og mange søkjer også å pressa andre inn i den eine eller den andre grøfta. Slik eg ser det er både det israelske og det palestinske samfunnet djupt prega av den langvarige konflikta, og av okkupasjonen, og det på måtar som er øydeleggjande for dei båe. Israel ber eit særleg ansvar, ikkje minst for situasjonen på den okkuperte Vestbreidda. Men skal det vera von om å nå ei fredeleg løysing i framtida må fleire sider vera i stand til å sjå og forstå motparten sine narrativ. Det er det sjølvsagt både enkelt og ein smule arrogant å sitja i fredelege, trygge Noreg og seia. Men ein ting er visst: å spela på det jødiske folket si største tragedie – massemordet på millionar av menneske – er ikkje eit teikn på at ein skjøner det fnugg av det israelske narrativet.
Fornuftige kritikarar av gjeldande israelsk politikk bør ikkje berre sjå det smaklause og det fordummande i karikaturar som dette. Dei bør sjå korleis det er fullstendig kontraproduktivt og korleis det fører til ei fullstendig avsporing. Det er beint fram trist at Smilden sin kommentar no kjem til å drukna i støyen av Graff si teikning.
Karikatur: Norbet, Flickr. Under Creative Commons BY 2.0-lisens.
Venstresidens politiske kompass løper løpsk i møte med høyrepopulismen, skriver Mímir Kristjánsson. Tja. Kanskje det er kartet som er problemet?
«Høyrepopulismen har en merkelig effekt på oss venstresidefolk», skriver Kristjánsson på Facebook. «Plutselig er det som om hele vårt politisk kompass løper løpsk, og det eneste som betyr noe er å ikke mene det samme som høyrepopulistene».
Han fortsetter: «Men jeg spør: Har ikke vi alltid vært for Brexit? Handelsavtalene som Trump har ødelagt, var vi ikke mot dem vi også?»
Kristjánsson, som også er Klassekampens nyhetssjef, sier dessuten at det venstresidens oppgave å stille på beina på et solidarisk alternativ, «ikke å slå ring om Davos eller MSM [mainstream media, altså] eller Clintons». Selv om det kanskje er litt pussig når nyhetssjefen i Norges tiende største avishus sparker til mainstream media skal jeg iallfall gi ham rett i det siste: det er ikke noen grunn til å omfavne verken Hillary eller Bill, og rikingene i Davos klarer seg fint på egen hånd.
Jeg er på venstresida. Jeg er for en sterk velferdsstat, jeg er for et skattesystem som bidrar til økonomisk utjevning og jeg mener at et samfunn med små økonomiske forskjeller ofte er et bedre samfunn. Men når jeg leser Kristjánssons tekst skjønner jeg likevel at jeg tilhører en annen venstreside enn ham. For nei, jeg var ikke alltid for Brexit, og nei, jeg er ikke motstander av handelsavtaler.
For å ta det siste først: Globaliseringen har vært til fordel for de fleste. Folks levestandard i utviklingsland har definitivt blitt bedre. Også i Vesten har vi tjent på globaliseringen. Riktignok kan grafen ligne på en elefant, for middelklassen i rike vestlige land har tjent lite på den, mens de superrike har blitt enda superrikere. Noen vil derfor skyte elefanten. Det vil ikke jeg.
Det er imidlertid også haugevis av problemer å ta tak i. Vi kan snakke om sosial dumping. Vi kan snakke om arbeidsplasser som flagges ut. Vi kan snakke om hvordan konkurransen mellom land kan benyttes til å legge press på sosiale rettigheter, eller på miljøstandarder. Vi kan snakke om skatteparadiser. På en hel del av disse områdene har venstresiden rett. Og på noen av dem klarer høyrepopulistene også å treffe spikeren på hodet, selv om mye av deres vekst slett ikke handler om økonomi, men om en kulturell uro knyttet til innvandring – i USA ofte fra Latin-Amerika, i vest-Europa fra både øst-Europa, fra Afrika og fra Asia. Det er en kulturell uro som utfordrer oss, fordi den i blant er drevet av rasisme og fremmedfrykt – som vi må bekjempe, men også fordi den i blant er langt fra ubegrunnet.
Høyrepopulismens svar er å bygge gjerder og murer, i blant også helt bokstavelig.
Jeg har selv stått i Serbia og sett på gjerdene langs vårt Europas grense, inn i Ungarn, doble piggtrådgjerder med høyttalere som roper advarsler og med patruljerende politi. De som snakker om ‘anywheres’ og ‘somewheres’ i vest-Europa og USA, om elitene i byene som er globalister og vanlige folk på bygda som er knyttet til sine lokalsamfunn kunne ha godt av å tenke over hvordan det bildet ser ut om utsikten er fra for eksempel Subotica i Vojvodina. Det var ikke min påståtte kosmopolitiske rotløshet som gjorde meg til en ‘anywhere’ på den serbisk-ungarske grensen. Det var det mitt norske pass som gjorde. Da jeg tok bussen over grensen var det bare såvidt den ungarske grensevakten gløttet på passet.
I sin motstand mot handelsavtaler blir deler av venstresiden like ivrig på gjerdebyggingen, de også. Det hjelper ikke å pakke det inn som et bilde på solidaritet.
For meg er et åpenbart at vi i møte med alle disse utfordringene, inklusive både globaliseringens skyggesider og den kulturelle uroen, trenger mer internasjonalt samarbeid, og ikke mindre. Vi trenger internasjonalt samarbeid for å bekjempe sosial dumping, for å motarbeide press mot sosiale rettigheter, for å sørge for stadig bedre miljøstandarder, for å få bukt med skatteparadisene, for å sikre forbrukervernet. Og vi trenger internasjonalt samarbeid for å løse utfordringene migrasjon skaper, både for å kunne hjelpe dem som trenger hjelp og for å bekjempe menneskesmugling, og ikke minst for å skape en fredeligere og mer rettferdig verden, der færre drives på flukt av krig, og der færre drives ut på livsfarlige reiseruter i søken etter en bedre fremtid for seg selv og sine barn.
Internasjonalt samarbeid er solidaritet. Internasjonal handel fremmer fellesskap på tvers av landegrenser.
Og dermed – til det første: Jeg er på venstresiden, men nei, jeg var ikke alltid for Brexit. Jeg var motstander. Jeg håpet at britene ville velge å bli i EU. Jeg håpet at europeisk fellesskap og solidaritet skulle vinne over kulturell uro, over drømmer om å gjøre Britain great again, over alenegang og over gjenopplivet nasjonalisme. Jeg syntes og synest det var trist at det ikke ble slik, iallfall ikke i første omgang. Ikke fordi EU ikke fortjente en smell: mange av avgjørelsene i Europakvarteret i Brussel – denne ghettoen av glass og stål – er kritikkverdige, og når den norske nei-siden snakker om demokratisk underskudd i EU har de i blant rett. I blant.
For meg er det ingen tvil om at EU trenger mer demokrati. For meg er det ingen tvil om at EU er en høyst uperfekt konstruksjon, der rikingenes lobbyister – også våre norske lobbyister – for ofte lyttes til.
Men det er for meg også ingen tvil om at EU er et fellesskapsprosjekt og et solidaritetsprosjekt, en del av løsningen, ikke en del av problemet. I motsetning til mange andre internasjonale samarbeid har EU demokratiske strukturer, ikke minst EU-parlamentet, som er direkte folkevalgt. Slike samarbeid trengs i møtet med internasjonale utfordringer, og internasjonale utfordringer har vi mange av. Og når man ser på stormaktenes roller i verdenspolitikken, er det åpenbart at EU – i den grad EU kan kalles en stormakt – er langt å foretrekke foran både Russland og Kina, og også foran USA.
I april var jeg i Moldova, der politikken er preget av to ting. Det første er korrupsjon. Det andre er en drakamp mellom prorussiske og proeuropeiske krefter. Også der finnes en kulturell uro, som ikke først og fremst handler om innvandring, men i betydelig grad handler om utvandring. De prorussiske kreftene peker i betydelig grad bakover, til en tenkt fortid. De er samtidig sosialt konservative, og prediker en familiemoral som er kvelende for enkeltmenneskets frihet til å være annerledes. De proeuropeiske kreftene peker en annen vei. Korrupsjon finner man på begge kanter. Men samtidig er kampen mot korrupsjon, kampen for demokrati, og kampen for enkeltmenneskets frihet og rett til å være seg selv en kamp som i Moldova ofte er svøpet i EU-flaggets farger. Det er ikke tilfeldig. Og norsk venstreside ville hatt godt av å ta også det innover seg.
Mímir Kristjánsson mener at høyrepopulismens får venstresidens politiske kompass til å løpe løpsk. Kanskje det. Men jeg mener at venstresidens globaliseringsmotstand og den skandinaviske venstresidens dype europaskepsis allerede er et tegn på at betydelige deler av den er på ville veier, og på at kart og terreng ikke stemmer overens.
Jeg tilhører – kort fortalt – en annen venstreside enn Kristjánssons.
I april var jeg på en reportasjereise i Moldova, og også innom utbryterrepublikken Transnistria. Det resulterte i en artikkelserie på tre artikler i Morgenbladet. I tillegg har jeg blant annet skrevet om Moldova i Minerva.
Utsikt oppover Chișinăus hovedgate Bulevardul Ștefan cel Mare și Sfînt. I forgrunnnen ligger Piața Națiunilor Unite. Foto: Øyvind Strømmen. Under BY-NC 2.0-lisens.
Moldova er et av Europas fattigste land, og et land som sjelden omtales i norske medier overhodet. Det er også et fascinerende og på sine måter vakkert land, et land med en kompleks historie preget av stormaktsspill, og et land som også i dag slites mellom øst og vest, mellom EU og Russland.
I etterkant av reportasjereisene har jeg slått sammen artikkelserien i Morgenbladet til en eboksingel. Jeg har dessuten oppdatert artiklene noe og tatt med litt ekstra materiale. I eboksingelen, som jeg har kalt Europas stebarn, kan du lese om:
Utbryterrepublikken Transnistria: Hvordan er det å leve i et land som ikke finnes?
Pogromen i Chișinău i 1903, Sions Vises Protokoller og frempeket mot holocaust.
Korrupsjon og politikk i Moldova, og om ordførervalget som ble vunnet av en pro-europeisk kandidat som lovet kamp mot korrupsjon, for så å bli annullert.
Eboksingelen er på rundt 25 sider, og koster i overkant av 37 kroner, ikke så langt unna prisen for en avis i løssalg. Den er også noe av et eksperiment: Finnes det interesse for journalistikk i et slikt format?
Du kan kjøpe eboksingelen på Amazons nettsider. Den kan leses på en Kindle, eller med Kindle-programvare på en telefon, et nettbrett eller en PC.
