Mangfald

I.

Sire, il n’y a pas de Belges, il n’y a que des Wallons et des Flamands, skreiv den belgiske – eller kanskje ein burde seia vallonske – politikaren Jules Destrée i 1912. Det er ingen belgiarar, det er berre vallonarar og flamlendarar. Eit sitat flamske nasjonalistar også likar å slå seg om med når dei skal fortelja om kor kunstig den belgiske staten er. Ein konstruksjon. Ingenting meir. I dag vert vallonarane gjerne redusert til ein variant av franskmenn i den radikale flamske nasjonalismen sine auge. Den flamske nasjonalisten Paul Belien, ein av kontrajihadismen sine heltar, skriv:

Belgium is an abnormality. It is a state with two major linguistic groups where the Dutch-speaking majority forms the Flemish nation, but where the French-speaking Walloons do not regard themselves as a nation in their own right but rather as a part of the French nation and consequently a national minority within Belgium.

Det er reduksjonisme av grovaste sort. Unnskyldninga får vera at Belien ikkje er åleine om reduksjonismen, Vallonia har vorte franskifisert i konstruksjonen av den belgiske staten – ein konstruksjon dominert av ei lita franskspråkleg elite. Der vallonsk, pikardisk, champenoisk og lorrainsk vart snakka er det fransk som no rår grunnen.

II.

Det burde ikkje vera naudsynt å minna folk på det, men alle statar – nasjonalstatar eller ikkje – er konstruksjonar. Landegrenser er ikkje naturfenomen og Noreg er like lite eit naturfenomen som det Belgia er. Språklege og kulturelle grensar har historisk sett ofte vore flytande, og er det ofte framleis.

Europa si eigentlege historie er så mykje rikare, og så mykje meir mangefasettert enn historia om ei samling nasjonalstatar: den tyske, den italienske, den franske, den nederlandske, eller for den del belgiske eller britiske.

III.

Om ein ser på nasjonalismen med blide auge er det lita tvil om at nasjonalismen sin tidsalder i Europa hadde eit visst samanfall med framveksta av demokrati. I eit essay i Syn og Segn nr. 2/2001 skriv Sigurd Skirbekk:

Forholdet mellom nasjonalisme og demokrati er tvitydig, liksom desse orda er det. I norsk historie gikk nasjonal reising og demokratisk vokster langt på veg hand i hand. men slik var det ikkje alltid. Den tidlegare tyske førardyrkinga – som representerte ei spesiell vidareføring av den dynastiske nasjonalismen – gir døme på ei anna utvikling. Det kan gå ille om den kulturavhengige ethnos ikkje blir utvikla saman med den demokratisk veljande demos. Men det kan også oppstå problem dersom ein einsidig dyrkar demos utan samstudnes å utvikla nasjonen som ei kulturell eining.

Det høyrest tilforlateleg ut, men nasjonalismen har ikkje gjort seg fortent til å bli sett på med så blide auge. Det Skirbekk ikkje skriv om i sitt essay frå 2001, eit essay der han framhever “den gode nasjonalismen” i Noreg og “ein balanse mellom det nasjonalt konstituerande og det politisk veljande, mellom ethnos og demos” er dei som vart utelatne, dei som vart trakka på og herja med, dei som vart utsett for kampanjar med sikte på å utsletta kulturen deira. NOU 2008:5 gjev eit samandrag av kva denne politikken bestod i for samar og kvener her til lands:

Fra omkring midten av 1850-tallet ble det utformet en minoritetspolitikk overfor samer og kvener som hadde assimilering som siktemål. En slik form for minoritetspolitikk innebærer med andre ord at en minoritet skal tas opp i en majoritetsbefolkning, både språklig og kulturelt. Språkspørsmålet ble svært sentralt, men nå gikk statlige myndigheter med stor tyngde inn for språklig (og kulturell) fornorskning. Det ble iverksatt en rekke tiltak, og skolen ble en svært sentral arena for denne politikken. Det ble imidlertid også iverksatt tiltak innenfor en rekke andre områder, og fornorskningspolitikken har da også blitt definert som «totaliteten av de tiltak som tok sikte på å gjøre nordområdene og befolkningen her norsk i enhver henseende».

Men det finst klårare skildringar. Her er ei skildring frå 1979, året før eg vart fødd:

Høsten jeg fyllte sju år, begynte jeg på skolen. Selv om at det var dagskole i nabobygda, måtte barna fra Pollen over sundet til en bygd mye lengre unna, der måtte vi bo på internatet. Vi hadde kunnet gå på dagskolen i nabobygden, men det ble bestemt fra myndigheter at barna i Pollen kunne så dårlig Norsk. De skulle gå på internatskole, slik at de ikke ble for mye påvirket hjemmefra. Dette var i 1979.

IV.

Men det finst mørkare kapittel om den “gode nasjonalismen”, også; eitt av dei aller mørkaste er kapittelet om tvangssterilisering av tatarar. Og liknande kapittel finn ein i land etter land, uavhengig av om nasjonalismen har vore av det “gode” eller det “vonde” slaget. Dette er nasjonalismen sin mørke løyndom: der den hevdar å vera ein forsvarar av kulturen, er den i røynda ein øydeleggjar. Historisk har han også vore det når han har vore av det “gode” slaget, fordi nokon – nokon – alltid fall utanfor både ethnos og demos. Dei vart “dei andre”, som det anten var eit poeng å halda vekke, eller som det var eit poeng å gjera heilt like på oss sjølve.

V.

I eit nyleg Aftenposten-innlegg skriv Bjørn Stærk at nasjonalismen neppe let seg avskaffa med det fyrste, og at ein lyt spørja seg om “hva slags nasjonalisme vi vil ha”. Han refererer til George Orwell sitt essay Notes on Nationalism, og – og det er sjeldan i våre dagar, der Orwell vert misbrukt til alt mogleg – han leverer ein interessant Orwell-referanse:

George Orwell skillte i sitt essay Notes on Nationalism mellom nasjonalisme og patriotisme. Det han kalte nasjonalisme var noe negativt, det var å se verden som en kamp om prestisje mellom ulike stater og grupper. Nasjonalisten er opptatt av å sikre gruppen han identifiserer seg med mest mulig prestisje. Gruppen kan være et land, som Tyskland, eller en organisasjon, som den katolske kirken. Og så mente han det fantes anti-nasjonalister, som var opptatt av å redusere en annen gruppes prestisje så mye som mulig. Anti-kommunister, anti-katolikker, anti-amerikanere – og i dag ville han kanskje lagt til anti-muslimer.

Det han kalte patriotisme var den gode varianten av dette: En lavmælt kjærlighet til hjemlandet og hjemstedet som ikke fratar andre retten til å være like glad i sine hjemland og hjemsteder. Patrioten hater ikke fremmede, men vet hvem han er og hvor han kommer fra, og stiller opp for hjemlandet når det trengs.

Akkurat denne bruken av ordene nasjonalisme og patriotisme er nok litt spesiell, og såvidt jeg vet unik for Orwell, men jeg liker skillet mellom det aggressive prestisjejaget og den lavmælte nasjonalfølelsen.

Stærk kallar det Orwell kalla “patriotisme” for “den gode nasjonalismen”. Det gjer ikkje eg. Å vera glad i heimstaden sin er ikkje nasjonalisme, og å vera glad i heimlandet sitt er heller ikkje det. Å søkja å finna fellesskap, felles opplevingar og felles verdiar med andre menneske i eit samfunn er ikkje “god nasjonalisme”, men rett og slett sunn fornuft.

VI.

I eit essay i 2009 skreiv eg:

Jeg er glad i Norge. Jeg elsker den norske naturen, fjorden jeg ser fra stuevinduet, snøen på toppen av Gullfjellet som glinser som om det faktisk var gull når vinden blåser fra øst og solen skinner.

Jeg trives når jeg tar bussen til Bergen, småbyen med internasjonal sjel. Jeg spiser brun (og økologisk!) geitost på grovbrød, selv om jeg også liker kebab. Jeg liker den norske kaffien, selv om bønnene er fra Sør-Amerika, opphavet etiopisk og navnet arabisk, fra qahweh, muligens avledet fra qahwat al-bunn, bønnens vin. Jeg har stor sans for hardingfela, selv om den ikke er så urnorsk når alt kommer til alt, og jeg blir varm om hjertet når jeg hører norsk musikk som Lomsk med “Som å komme heim”, en sang som for øvrig handler om en norsk innvandrer i Amerika. Jeg er glad i det norske språket, også i det fjelldanske bokmålet, sjølv om det slett ikkje er morsmålet mitt.

Ingenting av dette, og heller ikkje den delen av min kjærleik til Noreg som skriv seg frå at me ligg på topp på internasjonale rapportar når det gjeld ytringsfridom, at me har religionsfridom (trass i kristen forkynning i skulane), demokrati, likestilling i stort mòn, ein stort sett fungerande velferdsstat og eit lovverk som tryggar arbeidstakarane, gjer meg meir begeistra for nasjonalismen. All nasjonalisme lever på å definera nokon ut, men ikkje minst lever han på å laga adskilte kategoriar, grupper av menneske.

Og for dei som måtte lura: i den grad multikulturalismen eksisterer som ideologi – og ikkje berre som ein stråmann – gjer han det same, berre spegla. I ein artikkel der ho rett nok kjem med heller urettvis kritikk mot Thomas Hylland Eriksen, set Sara Azmeh Rasmussen fingeren på eit vesentleg punkt:

Den norske utgaven av den evige kampen mellom “de gode” og “de onde” utspiller seg for fullt i akademiske, politiske og mediale fora. Slaget står mellom på den ene siden nasjonalsjåvinistene og de verdikonservative[..., på] motfronten [de som] slår ring rundt det multikulturelle prosjektet.

Begge tilnærmingene til komplekse problemstillinger knyttet til det flerkulturelle har problematiske premisser. Det gjelder i særdeleshet menneskesynet og kultursynet. Når brikkene som utgjør bildet er religioner, kulturer og sivilisasjoner, blir andre og mer vesentlige analyseenheter oversett.Enkeltmennesker blir automatisk kategorisert i den gruppen de tilfeldigvis ble født inn i, og blir tilskrevet trosforestillinger, handlingsmønstre og egenskaper som er karakteristiske for gruppen. Det blir ikke tatt hensyn til individenes selvdefinisjon eller deres forskjellige valgte, og ofte kryssende identiteter og tilhørigheter, være seg politiske, kjønnsmessige, yrkesrelaterte eller av en annen art.

Fordi han fråtek enkeltmenneske fridomen til å vera fleirkulturelle – ikkje utad, men innad – er nasjonalismen eit grunnleggjande illiberalt prosjekt, og når han likevel har samanhang med framveksten av demokrati i ein del europeiske land, er det vesentleg å hugsa på at det har samanhang med at tidlegare rådande ideologiar har vore endå meir illiberale.

Eg følgjer også Rasmussen vidare – den multikulturalistiske ideologien ho kritiserer plasserer også alle opp i “de tette, lukkede eskene som heter ‘kulturer’”, og dermed “oppstår underlige tilstander”:

Universelle verdier og menneskerettigheter blir omtalt som vestlige, enda verre, norske.

VII.

Eg var i Finland nyleg, for å delta i ein paneldebatt om høgreradikalisme og høgrepopulisme. Med unnatak av at eg laut til å prata på svensk, skilde debatten seg forsåvidt lite frå den som går her heime, kanskje ikkje så rart – sidan både Sannfinnane og Framstegspartiet gjerne kan plasserast i det den nederlandske statsvitaren Cas Mudde kallar “non-radical populist right”, ikkje-radikal høgrepopulisme, altså i kontrast til både populistisk høgreradikalisme og ikkje-populistisk høgreradikalisme.

Men mot slutten av debatten var det ei ung kvinne i salen som tok ordet og spurte: Kva tenkjer de om omgrepet third culture kids, som handlar om slike som meg; med foreldre frå ein kultur, og oppvaksen i ein annan. Og kva tenkjer ein eigentleg om det? Sjølv om utgangspunktet er like prega av kulturell boksetenking har omgrepet noko for seg. Det vart lansert at den amerikanske sosiologen og antropologen Ruth Hill Useem for å referera til born “som følgjer foreldra til eit anna samfunn”, og vert av sosiologen David C. Pollock definert slik:

A Third Culture Kid is a person who has spent a significant part of [their] developmental years outside the parents’ culture. The TCK frequently builds relationships to all of the cultures, while not having full ownership in any. Although elements from each culture may be assimilated into the TCK’s life experience, the sense of belonging is in relationship to others of similar background.

Funderande på dette i etterkant har det slått meg at eg kjenner mange som vil passa inn i definisjonane på TCK. Ein tidlegare finsk kollega av meg i Belgia er gift med ein nigerianar, bur i utkanten av det franskspråklege Brussel og sender borna på nederlandskspråkleg skule. Kva kultur vil dei borna ha? Kor meiningslaust er det ikkje å putta dei opp i ein boks, sjølv om den boksen skulle vera finsknigerianar, eller belgisk-finsk? Ein annan tidlegare kollega har danske foreldre, har vakse opp i Marokko og Canada, og har ei bulgarsk kone. Kva kultur vil deira born ha? Sjølv har eg born som veks opp i ein trespråkleg heim, kva er deira kultur?

Svaret er som henta ut av den klassiske science fiction-romanen Dune der alle er ute etter den mest verdifulle ressursen i universet, ein ressurs som heiter melange. Dei fleste av oss tenkjer kanskje på margarinet, men ordet er fransk. Det tyder blanding.

VIII.

Ein av dei største styrkene til det moderne demokratiet er nettopp blandinga som oppstår gjennom menneske sine frie val; som skaper individuelle kulturelle miksar og dessutan dei underlegaste subkulturar. Melange gjev oss rikare liv. Men det er ikkje alle som likar blanding, og det er her ulike motstandarar av det opne samfunnet møter kvarandre i felles forakt mot kulturell fridom og mot kulturelt mangfald. Dei radikale islamistane gjer det. Dei ytterleggåande nasjonalistane gjer det også.

IX.

Og difor er dei ikkje mine vener, og heller ikkje kulturen sine vener.

Soundtrack: vallonsk, frisisk, kvensk, skandoromani, bretonsk, nordsamisk, karelsk, friulisk, kornisk.

25 thoughts on “Mangfald

  1. Det kan sies mye om god og ond nasjonalisme, kulturell tilhørighet etc, men et hovedspørsmål er det du innleder med: Bør stater (territorielle regimer) være basert på “nasjoner” (etniske grupper)? Mitt normative svar er nei, og jeg vil da si at Belgia ikke er en kunstig stat. Etter moderne demokratiske prinsipper bør en stat være basert på oppslutning om legitime institusjoner som balanserer demokrati (flertallsstyre) mot individuell frihet beskyttet av rettsstaten. Normativt er det altså “de gode institusjonene” som fortjener oppslutning, ikke “Blut und Boden”; dersom den dominerende ideologien til en statsdannelse er nasjonalistisk (altså at staten er til for en etnisk gruppe) blir staten fort et instrument for å undertrykke de som ikke er medlemmer av den statsbærende etniske gruppen (f.eks. samene i Norge). En demokratisk stat krever dessuten en diskuterende offentlighet, noe som forutsetter at man kan kommunisere gjennom massemedier eller på andre måter (og da blir språk et tema). I tillegg er spørsmålet hva som er “passe stor” stat, USA, India og Indonesia er enorme stater, mens Belgia jo er liten stat på et lite og oversiktlig territorium.

    Men så er det empirien: Er det mulig å skape oppslutning om noe så abstrakt som institusjoner? Er det mulig å skape solidaritet mellom personer som bare er forbundet av institusjoner? I Norge har staten blitt koblet med nasjonalismen og romantikken, en relativt snill nasjonalisme må vi lov å si. På 17.mai hyller vi den norske våren, bunadene og kongen, mens det jo egentlig er det motsatte vi feirer, nemlig løsrivelse fra kongevelde i form av en liberal og demokratisk grunnlov.

    USA har maktet å skape en form for nasjonalisme som ikke er entydig knyttet til en etnisk gruppe, mer knyttet til den amerikanske drømmen, grunnloven etc (rettnok er det enkelte politiske fløyer som omdefinerer dette ved å knytte det til en konservativ protestantisme anført av hvite nordeuropeere).

    Men altså, tross empirien, mener jeg vi bør løsrive staten fra nasjonen og tilstrebe et inkluderende grunnlag for staten, ikke et ekskluderende etnisk grunnlag.

    Forøvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges: “Patriotism is the last refuge of the scoundrel”

  2. Om det er riktig å bruke det samme ordet “nasjonalisme” for det jeg beskriver i artikkelen du refererer til som for det du refererer til her, er jeg ikke så opptatt av. Det er bare et ord.

    Betydningen som ligger bak er viktigere. For meg er det:
    - Det finnes nasjonale identiteter, som består av verdier, myter og annet som kan være vanskelig å sette ord på
    - En nasjonal identitet kan bestå av gode verdier, gode myter, som f.eks. legger til rette for mangfold i stedet for å bekjempe det
    - I den grad den nasjonale identiteten er god, så er det også en god ting for hver enkelt å være bevisst på den, trygg på den, føle at det er en del av en selv
    - Når innbyggerne i en stat har samme nasjonale identitet gjør det det lettere for samfunnets institusjoner og uskrevne dynamikker å fungere på en god måte, fordi det skaper et høyere tillitsnivå

    • Alt dette er vel og bra, Bjørn, men det er vel på mange måter noe amerikansk du beskriver?

      I mine øyne har vi faktisk en god del å lære av amerikanerne på dette området, ikke minst at det bør være mulig å bli norsk, slik det er mulig å bli amerikansk; og at det bør være mulig å være norsk, og samtidig noe annet. Selv om det vel finnes paralleller til den såkalte “franske” nasjonalismen (i kontrast til den “tyske”) her, synes jeg det blir heller misvisende å kalle det nasjonalisme – god eller ei.

      Den ekte franske nasjonalismen har jo ellers vært en av flere faktorer som har brutt ned det språklige mangfoldet innenfor det geografiske området Frankrike, selv om brezhoneg fremdeles er alive and kicking. Nå kan man selvsagt innvende at noe av dette har vært en naturlig utvikling, på grunn av bedre kommunikasjonslinjer og ikke minst en sentralstat, men det har også vært ført en ganske ubehagelig politikk i så måte. Og det er jo litt av det jeg forsøker å si i dette essayet: nasjonalismen tar knekken på kultur.

      • @Øyvind

        Er det ikke litt tidlig å konkludere om USA? Så langt har en etnisk gruppe (hvite, engelsspråklige, primært protestanter) dominert i 300 år.

        Når den latinske spansktalende befolkningene øker så fort som den gjør vil det kunne påvirke samfunnet på uforutsette måter.

        Forholdene er mellom dem og svarte i Los Angelses f.eks. er ikke spesielt bra.

      • Hvor amerikansk dette er vet jeg ikke – det er iallefall forskjell på den norske nasjonale identiteten slik den faktisk finnes og den amerikanske. Den norske er mindre mangfoldig, fordi vi er et mindre land, uten lange innvandrertradisjoner.

        Om du mener det jeg snakker om ikke skal kalles “nasjonalisme”, håper jeg iallefall du kan foreslå et bedre ord. For dette er viktig – og viktige ting trenger ord til å beskrive dem.

        • @Bjørn:

          Tja. Trenger vi virkelig et ord? Trenger vi å redusere ideen om at vi bør bygge fellesskap – der noen sentrale verdier hegnes om – til en “…isme”? Og viktigere – som en innvending til din tekst (som, som alltid, var svært god) trenger vi virkelig å knytte det til “nasjonalisme”, en idé som uunngåelig knytter til seg så mye mer, selv i de “gode” variantene?

          Du skriver om “nasjonal identitet” – og det er greit nok, det – men hva er denne nasjonale identiteten? Hvis det er det som skal til for å skape god samfunnsdynamikk, hva er det som avgjør? Hvordan blir man norsk? Hva er det som eventuelt står i veien for å bli norsk? Ditt hovedpoeng i artikkelen er, om ikke Aftenposten har laget ingressen helt på egen hånd, at vi trenger en identitet som er sterk nok til at vi selv vet hvem vi er, men som innvandrere samtidig kan ta del i. Dette er det vanskelig å være uenig i. Men hva har dette med nasjonalismen å gjøre, i idehistorisk forstand? USA har mye av det du beskriver, men uttrykket “amerikansk nasjonalisme” er likevel lett å tolke som en gedigen selvmotsigelse.

      • Jeg håper selvfølgelig at det går bra i USA, men undrer på om tempoet av innvandringen ikke for høyt og til at man får den samme assimiliasjonen som man har hatt tidligere. Per nå mener 2/3 at forholdene er bra, 1/3 mener de ikke er det.

        http://www.gallup.com/poll/108868/whites-may-exaggerate-blackhispanic-tensions.aspx

        Forskjellen i forhold til den innvandringen som skjer til Europa er at jeg tror assimilering er mulig i USA, dels pga kulturen i USA som er unik på noen områder, men først og fremst pga innvandrernes kultur og religion. Den er stort sett lik nok eller sekulær nok til å kunne fungere. En annen fordel er at de er likere utseendemessig, noe som gjør at de skiller seg mindre ut.

  3. Nå har jeg bare skumlest det du skriver i denne artikkelen, men jeg er uenig med deg i mye av ditt syn på nasjonalisme. Du lager et altfor ensidig bilde.

    Ved å forlate den gyldne middelvei og prøve å fordømme/ignore/kritisere den samfølelsen som er i nasjoner og den likheten mange kjenner seg i mellom, så risikerer man et backlash.

    Mitt tips er at konsekvensen av den linjen som har vært ført, med masseinnvandring og den fremmedgjøringen og kriminaliteten som følger med det, er at det vil komme sterke og brutale motkrefter.

    I Sverige nå, som har en innvandringspolitikk som får den norske til å virke restriktiv, nærmer Sverigedemokratene seg 10 % (8,9 % på siste måling). De er ikke så ekstreme som de var, langt i fra, men budskapet fra velgerne som stemmer på den, er at de sier at det er blitt nok. For få år siden var de nærmest usynlige.

    De kulturelle og intelletuelle holdningene er ikke nå som for 100 år siden,, der det nasjonale (særlig i Tysløand) var langt mer mytisk enn det som er i dag, men jeg spår at det vil komme ideologer som skaper nye modeller og budskap, for å gi et rammeverk til misnøyen.

    Disse vil bli lest, av mange ikke med kritisk blikk, men med det mål å finne igjen egne synspunkter og et rammeverk å plassere dem inn i, med argumenter å bruke i verbale strider.

    Let sleeping dogs lie, Øyvind.

    • Budskapet fra velgerne som stemmer på Sverigedemokraterna er nok at de vil ha mer nasjonalisme, og det også av en ganske ubehagelig sort (jeg har lest partiprogrammene deres, og antar at de ihvertfall til en viss grad står for det de sier). Jeg mener at det er en uting; og det ser det ut for at det store flertallet av svensker gjør også – fint. Jeg har ikke tenkt å begynne å stirre så mye på Sverigedemokraterna at jeg begynner å kopiere dem, eller å tenke at hmmm…. okay, da… 8,9% av svenskene på en måling vil stemme på et nasjonalistisk parti, ja, da må det jo være noe i denne nasjonalismen da. Jeg akter heller ikke å begynne å tenke at vel… den er vel uunngåelig. Den demokratiske nasjonalismen vil jeg argumentere imot, og så får vi se hvem som har de beste argumentene. Den udemokratiske vil jeg advare imot, og så håper jeg demokrater av ulike farger hører etter.

      Og ja, det vil sikkert dukke opp nye ideologer. Det gjør det jo hele tiden; både mer ubehagelige nasjonalistiske ideologer og folk som er lettere å svelge. Men det endrer ikke på det jeg peker på, nemlig at nasjonalismen til syvende og sist handler om å bygge eksklusivitet, ikke bare etnisk eksklusivitet, men også en eksklusivitet der noen ethnos settes i høysetet, mens andre glemmes, utelates, undertrykkes, sjikaneres… you name it. Selv i dag ser man norsk nasjonalisme gå utover den samiske befolkningen; om enn på kommunalt nivå.

      • @Øyvind

        Mulig jeg provoserte deg ved å trekke frem toppen av isfjellet, i form av Sverigedemokratene f.eks., men tingen er at både de og f.eks. Wilders har dukket opp på veldig kort tid og det burde gi grunnlag for refleksjon og vilje til å stille flere spørsmål enn du til nå har gjort.

        Jeg tror at du og jeg har en forskjellig innfallsvinkel i forhold til å se samfunnstrekk på. For min del er dynamikken sentral. De nasjonalistiske bevegelser som nå dukker opp i Europa – en del av dem fule, andre ikke – gjør det som en respons på samfunnsforhold og en utvikling som er dramatisk.

        Slik jeg ser det er det nærmest garantert at det vil komme slike bevegelser når det er stor innvandring, litt på samme måte som en Khomeini – som riktignok var en slu og kreativ ideololog/teolog selv, dukket opp som følge av endringene i Iran og måten sjahen fråtset i vestlig luksus. Noe av det samme skjer i Midt Østen og Europa som følge av amerikanske (og norske) kriger i ulike land.

        Nasjonalistiske bevegelser oppstår oftere – tør jeg påstå – som en reaksjon på forandringer og opplevde trusler. Ergo må forandringene skje saktere og truslene minskes (kriminalitet bl.a.).

        Med all respekt: Min oppfordring til deg er derfor at du prøver å sette deg inn i tankene og ikke minst følelsene til mange av de som stemmer på ulike nasjonalistiske partier. Jeg er nemlig ikke sikker på om du helt forstår de stemningene som gjør at en Fjordman og andre ekstreme vil kunne få støtte.

        • Aesop, ærlig talt. Jeg har brukt flere år på å “sette meg inn i tankene” til både ekstreme og radikale nasjonalister. Det er også derfor jeg sier de tingene jeg gjør, derfor jeg peker på nasjonalismens ekskluderende natur, og derfor jeg advarer mot den. Fordi jeg er uenig med den, uenig i retorikken, uenig i propagandaen, uenig i problembeskrivelsen. Men gudene skal vite at jeg kjenner til den, så spar deg for det argumentet. Jeg har god oversikt over “stemningene”, men jeg har altså ikke tenkt å stirre meg blind på dem.

          Og gudene skal vite at jeg mange ganger har sagt at reelle problemer ikke må overlates til nasjonalister, høyreradikale, you name it, men må løses av politikere med selvtillit til sin egen ideologi. Nasjonalisme er veien til kulturelt enfold, og den veien kommer jeg til å kjempe imot, og selvsagt ikke til å begynne å spasere på som metode.

      • @Øyvind

        Du skrev:

        “Men det endrer ikke på det jeg peker på, nemlig at nasjonalismen til syvende og sist handler om å bygge eksklusivitet, ikke bare etnisk eksklusivitet, men også en eksklusivitet der noen ethnos settes i høysetet, mens andre glemmes, utelates, undertrykkes, sjikaneres… ”

        Sverige ble en gang beskrevet som “a community of strangers.” Tanken mange har er at nasjonen, stammen, what ever, er en form for utvidelse av storfamilen og klanen. Det er ikke like sterke bånd som innenfor, men de er sterkere enn båndene utenfor.

        Du, jeg og vi alle er med i ulike fellesskap. Det innebærer at vi er har mer til felles med dem innenfor, men det øvrige du skriver, om sjikanering og så videre, hvor tar du det fra?

        Jeg mener, jeg kan behandle studiekamerater fra NHH som omgangsvenner, men betyr det at jeg sjikanerer de som har gått på BI? Det er ingen logikk i det.

        Det jeg prøver å si, er at vi alle kjenner sterkere bånd til noen enn til andre, og disse båndene er viktige for kommunikasjon, samarbeid, ja tillit og solidaritet. Å tro at de samme tingene vil være der når man ikke lenger har så mye felles er en illusjon. Det har vært undersøkelser, blant annet en utført av en kjent sosiologer (dog ikke så kjent at jeg har navnet) som viser at i etnisk heterogene områder, der synker tilliten mennesker i mellom, både innen og på tvers av gruppene.

        • Hvor jeg tar “sjikanering” fra? Det står ganske klart beskrevet i essayet over. Og det er nå bare noen eksempler. Ellers kan jeg fortelle deg mange historier fra “folkhemmet” Sveriges historie som ikke akkurat gir grunnlag for romantikk, fordi – der også – noen ikke har blitt inkludert i verken ethnos eller demos. At logikken i det mangler kan være, men det er den “gode” nasjonalismens mørke hemmelighet.

          Sterkere bånd til noen enn til andre? Jovisst, jeg kjenner sterkere bånd til mennesker i min egen hjembygd, men det gjør jeg altså fordi jeg møter og kjenner dem, og ikke på grunn av deres konstruerte tilhørighet til den ene eller den andre nasjonale gruppen, og dem er det flere av i min bygd. Nasjonalismen står her i veien for å bygge samfunnsfellesskap og tillit, mens den roper høy om det motsatte, og det blir som hos Obstfelder: underlig.

      • @Øyvind

        Dette er vel den minst konstruktive diskusjonen vi har hatt. Jeg klarer ikke helt å slippe poenget du mener jeg kunne spart meg, så la meg prøve en annen vinling.

        Det er visse typer verdier som kan regnes som konservative. De er typisk mer knyttet til gruppefellesskap, lojalitet, disiplin, tradisjoner og “slik gjøres det.”

        F.eks. er det en diskusjon nå i England mellom toryene og de liberale om dette med ekteskap. Her er jeg på toryenes side, selv om jeg er ugift. Tilsvarende er jeg på deres side når det gjelder kristendom, selv om jeg ikke er troende. Jeg er også på den konservative siden i forhold til innvandring, selv om jeg har minst like god kontakt med mennesker fra minoriteter som venner av meg som er mer liberale enn meg har.

        For min del er mye av årsaken til det konservative ressonering, men for mange er det mye følelsesmessig tankegang. Jeg tror det er mange som instinktivt reagerer når de ser de tradisjonelle tingene trues, ref. nisseluer i Drammen og da får man frem sterke føleser og potensielt sterke krefter.

        Jeg vet utmerket godt at du har studert høyreekstreme og -radikale lenge og jeg leser bloggen din med interesse, men jeg tror fremdeles at ditt liberale ståsted på en måte er til hinder for deg når det gjelder å relatere seg til de ulike variantene.

        • Problemet, Aesop, er at du prøver å komme med et poeng som ikke er et poeng; nemlig at nasjonalkonservatisme får folk til å stemme på partier som forfekter nasjonalkonservatisme. Du bruker endog Sverigedemokraternas oppslutning som et argument, men uten helt å fortelle hva det er et argument for: at jeg burde ta nasjonalismen på alvor? At jeg burde være bekymret for Sverigedemokraternas vekst? Jovisst. Når jeg faktisk også skriver om nasjonalisme som ideologi, og kritiserer den – så er det selvsagt nettopp fordi jeg tar den på alvor. At jeg tar Sverigedemokraterna – som er et riktig ubehagelig parti – på alvor, burde være opplagt.

          Men kanskje er poenget ditt at jeg burde innse at Sverigedemokraterna har et poeng? Eller at mer moderate utgaver har det? Sorry, men det er ikke noe argument – det er innholdsløst, og om det likevel skulle ha et innhold, f.eks. at man må ta kriminalitet på alvor som samfunnsproblem, eller at man burde være bekymret for ghettoisering, ja, så er det å slå inn åpne dører. Jeg har mange ganger både skrevet og snakket om nødvendigheten av at høyreradikale – Sverigedemokraterna er jo det, og ikke bare nasjonalister – ikke får innta en monopolstilling i forhold til slike spørsmål, at spillebanen ikke bør overlates til dem, men at andre – om de nå er liberale eller sosialdemokrater eller om de heter Moderatarna eller Høyre eller SV eller Folkpartiet – må: 1. avsløre høyreradikalernes feil, 2. ta tak i realiteter og gjøre noe med dem, med utgangspunkt i sine egne ideologier. Da nytter det verken å late som om høyreradikalismen ikke eksisterer, eller å stirre på den; som jeg skriver i “Det mørke nettet”.

          Selvsagt finnes det sosialkonservativ politikk, og selvsagt finnes det også nasjonalkonservativ politikk, men det at den faktisk finnes er ikke et argument. Og selv om jeg altså er godt kjent med denne politikken, og ikke minst med høyreradikalisme i ulike varianter – da jeg tross alt ikke bare har lest en hel del av de bloggene, avisinnleggene og bøkene som forfekter slike syn, men også har diskutert med en god del mennesker som forfekter en slik politikk. Men jeg er altså ikke enig. Det at jeg forstår hva de sier, og hva de mener, det at jeg har lest hva de føler, gjør ikke at den enigheten vokser, nisseluer til sides – da det både a) var en tåpelig avgjørelse og b) ser ut til ha hatt med en religiøs minoritet som her til lands domineres av etniske nordmenn å gjøre (og ja, det er en viss ironi over at bøtter og spann av nasjonalistisk harme veltet ut over en skole fordi den valgte en tåpelig løsning i møtet med en religiøs minoritet med ganske langvarige røtter i Norge; men det illustrerer kanskje det jeg sier, nemlig at nasjonalismen ikke en gang har respekt for det norske kulturelle mangfoldet).

          For å snu på flisa: På de siste meningsmålingene har Sverigedemokraterna gjort et hopp. Det er forsåvidt ikke første gang høyrepopulismen har stått sterkt i Sverige, det gjorde den også en periode med Ny Demokrati, som seilte rett inn i Riksdagen (noe spesielle var de jo i den sammenheng, siden de hadde med seg en hel del såkalte nyliberale ideer, og også var tilhengere av EU) og etter få år rett ut igjen. Men det er ikke bare Sverigedemokraterna som gjør det bra på målingene for tide, de svenske grønne gjør det også bra, og er større enn SD på de siste målingene jeg har lest. Miljöpartiet er rimelig utpreget internasjonalistisk, selv om det er et parti med mange EU-skeptikere. Det er også et parti som kan kalles venstreliberalt. Jeg antar at du ser hvor merkelig det ville være dersom min argumentasjon da skulle være: “Jeg tror fremdeles ditt konservative ståsted på en måte er til hinder for deg når det gjelder å relatere seg til de ulike variantene av grønn politikk”, all den tid din formodentlige uenighet med Miljöpartiet neppe handler om at du ikke forstår deres standpunkter i ulike spørsmål, men simpelthen om at du er uenig.

          Med andre ord: Dersom du ønsker å diskutere politikk, så gjør det. Hvis du mener at jeg burde innse at nasjonalismen har et eller annet for seg fordi mer radikale eller mer moderate nasjonalister vokser på meningsmålinger, og at mine oppfatninger rundt nasjonalismen er på grunnlag av manglende “forståelse” av en eller annen konservativ samfunnskraft, så ja, da kan du spare deg. Det blir selvsagt ingen konstruktiv debatt.

          Når jeg skriver om hvordan nasjonalismen leder til sjikanering av andre, ja, så er det på grunnlag av en lang rekke historiske eksempler; alt fra språklig undertrykkelse, til fornorskningskampanjene mot samer og kvener, til reaksjonene på samisk skilting i Bodø; de verre eksemplene er ikke en gang nødvendige å nevne, men det kan jo være verdt å minne om at det ikke var flerkultur som slet Balkan i biter, ikke Thomas Hylland Eriksen-aktig kosmopolittisme, ikke politisk korrekhet, men nasjonalisme, nasjonalisme og atter nasjonalisme, som gav en borgerkrig som ikke var en borgerkrig, men organisert kriminalitet i stor skala.

          Etter min oppfatning baserer nasjonalismen seg alltid baserer seg på både en gruppes eksklusivitet og andre gruppers ekskludering, og jeg mener nasjonalismen – samtidig som den har slagord basert på å verne om en gitt kultur og et gitt levemønster – faktisk er ødeleggende for kulturen, all den tid ingen av oss, ikke en gang i de mest monoetniske av samfunn, er monokulturelle. Ikke minst ikke i 2011. Dette siste gjør ikke minst at nasjonalismen er en anti-moderne ideologi; og joda, jeg ser at det finnes dem som ikke liker moderniteten. Men jeg har altså ikke tenkt å endre mine egne oppfatninger på grunnlag av disses syn; jeg vil arbeide for mitt syn i demokratiet, og så får de kjempe for deres.

      • @Øyvind

        Ok, det var et langt innlegg, med mange momenter som strengt fortjener separate svar. Jeg tar ikke med alt her.

        La meg først si at det var sikkert feil å trekke inn Sverigedemokratene også, jeg kjenner dem strengt tatt ikke godt nok, annet jeg vet at de startet som nazister og at de er det eneste partiet av noe størrelse som er mot dagens innvandring til Sverige.

        Dette gir et dillemma for mange velgere: Stemmer de på partiet pga en sak som for dem er meget viktig, men som de i bunn og grunn ikke stoler på? I så fall kan det være ment som en protest og varsel, samt kanskje også som en slags midtfinger til de etablerte partiene.

        En annen tolkning er denne: Velgerne til partiet er lei av kriminalitet og føler ikke spesielt fellesskap med innvandrere. Snarere kjenner de seg truet og er sinte. De vil ikke bare ha slutt på innvandringen, men de ønsker at den ikke hadde vært der og ja…

        Da er en fort over i det stygge.

        Nå, i forhold til måte å analysere fenomenet på, så er mitt inntrykk at du først og fremst ser på de mest ekstreme som noen som drar andre i sin retning. Selv om det er et poeng i dette, så ser jeg på det enda mer som toppen av isfjellet hva gjelder misnøye.

        I min verden er det alltid en skala av meninger, så når det kommer ekstremisme eller radikalisme, så er det ofte uttrykk for et skift i befolkningensmeninger ved at mange nok mener at enkelte samfunnsforhold slettes ikke er som det skal være.

        I det lyset ser jeg på kommunismen som en reaksjon på sosial ulikhet og utbytting, mens moderne islamisme ikke kan forstås uten å se omveltningene og trykket som den muslimske verden møter, både i møtet med moderniteten og rent storpolitisk. Når det gjelder den nyere anti-jihadistiske fronten med Fjordman, så trenger en ikke titte lenge på nettsider som det nå nedlagte svenske “politiskt inkorrekt” for å se nyhetene som inflammerer dem.

        Det eneste av de ekstreme retningen jeg sliter med å forklare er nazismen.

      • @Øyvind

        Litt av problemet med denne kjappe diskusjonen vår er at det er flere overlappende tema, som hver for seg burde vært diskuters til bunns.

        Et av dem er dette med hva man legger i nasjonalisme og ikke minst nasjonalistisk politikk. Kanskje er det også en uenighet i forhold til globalisering, åpne grenser og overnasjonalitet? Det ligger en ideologi bak det også…

        Et annet er dette med hvilke meninger som er i vinden. For så vidt kan man også se på om/hvordan man skal vekte sterke meninger i forhold til mindre sterke meninger. Her er jeg klar over at svenske ungdommer f.eks. er radikale i flere retninger; både kommunister og en del ekstreme nasjonalister får mye støtte.

        Et vel så sentralt moment er dette med underliggende etiske/moralske regler. Er det at alle må behandles likt, som høres fint ut i teorien, eller er det en form for gruppetankegang/overlevelsesgreie, som i verste fall ender over i sosialdarwinisme (som er der jeg plasserer Fjordman og Anfindsen)?

        Er man over i kategoriske regler/imperativ? Det er de som mener at det i seg selv kan rettferdiggjøre ekstremisme.

        Hvor er så jeg? Snill og grei i utgangspunktet, men ønsker ikke å dele med hele verden eller gi opp kontroll over egne omgivelser. Helst vil jeg være mest mulig rundt folk som jeg kjenner, stoler på og har et fellesskap med, med en og annen fra utsiden innom som krydder og kilde til nye impulser.

        I forhold til resten av verden foretrekker jeg samarbeid fremfor konflikt/konkurranse, men innser at det i veldig mange menneskelige relasjoner vil være en kombinasjon. Legger man seg ensidig over på den ene eller andre linjen ender det galt.

  4. @Øyvind

    Her er sitatet ditt som inneholder ordet sjikanering:

    ” ikke bare etnisk eksklusivitet, men også en eksklusivitet der noen ethnos settes i høysetet, mens andre glemmes, utelates, undertrykkes, sjikaneres… “

  5. @ØS
    du skrev (December 18, 2011 at 12:00 pm )
    ————————————————————Beginquote

    Aesop, ærlig talt. Jeg har brukt flere år på å “sette meg inn i tankene” til både ekstreme og radikale nasjonalister. Det er også derfor jeg sier de tingene jeg gjør, derfor jeg peker på nasjonalismens ekskluderende natur, og derfor jeg advarer mot den. Fordi jeg er uenig med den, uenig i retorikken, uenig i propagandaen, uenig i problembeskrivelsen. Men gudene skal vite at jeg kjenner til den, så spar deg for det argumentet. Jeg har god oversikt over “stemningene”, men jeg har altså ikke tenkt å stirre meg blind på dem.

    ————————————————————-Endquote

    Er du nå så sikker på det?
    I boken din (som jeg kjenner kun av omtale) og i mye av det du skriver på nettet, demonstrerer du en god kunnskap om, og oversikt over en rekke europeiske høyremiljøer. Og din slakting av Tunanders vrøvel er for øvrig forbilledlig.

    Men jeg synes din tilnærming her er endimensjonal.
    For du omtaler ikke bare disse spesifikke miljøene. du generaliserer også til bl.a. norske forhold, og klassifiserer og vurderer folks handlinger, holdninger og motiver som de alltid er (bevisst) politiske (både i Europa og hjemme).

    Det er selvfølgelig mulig (og ofte nyttig) å beskrive folks handlinger .m.m. i en politisk kontekst. Dette fungerer greit på et makroplan, om du vil en top-down analyse.

    Men selv om folk (i noen grad) henter informasjon også fra genuint “politiske kilder”, blir tilnærmingen atskillig mer problematisk når du og andre glir over i det normative. For nå en skal vurdere folks motiver vil det ofte være nøvendig å vurdere bottom-up, yes?

    Det virker som du i stor grad ser bort fra at folks meninger (hvorav noen du ikke liker, noen du forakter) rett og slett er resultat av mennesker med levd liv -faktiske erfaringer og/eller har brukt det “tankeverktøyet” de har tilgjengelig (mer om dette senere) og “tenkt sjæl for å parafrasere Trond Wiggo.

    For når du og andre i debatten og metadebatten er på deres mest normative, virker det som om dere tror diskusjonen foregår på ” a level field”? Hvis intellektuelle debattander i litt større grad hadde tatt inn over seg at det som er innlysende for dem selv er FOR KOMPLEKST og endog UBEGRIPELIG for andre, burde dere kanskje finne andre måter å formulere forakten for andres meninger på?

    Cassanders
    Qui stultis loqui?

  6. vita brevis
    Jeg skrev
    I boken din (som jeg kjenner kun av omtale) og i mye av det du skriver på nettet………………….
    Og du leser at jeg uttaler meg (kun) om boken din.

    vel vel.
    Jeg kommer ikke til å kjøpe den eller lese den. Det er ikke mye ny kunnskap den egentlig har å tilby-

    Lykke til i jakten på reelle og imaginære mørke krefter.

    Cassanders
    In Cod we trust

    • Nei, jeg leser at du uttaler deg om en bok du ikke har lest – og etterlyser ting som faktisk står i den; og som jeg også har tatt opp i artikler og i foredrag. Faktisk er nødvendigheten av at andre politiske bevegelser griper fatt i en del problemstillinger, eller faktiske erfaringer om du vil kalle dem det, et av poengene jeg gjentar mange steder og mange ganger. Med andre ord: Du kommer med en stråmann, og jeg begynner å bli lei stråmenn.

  7. Fantastisk bloggpost!

    Jeg har lest den flere ganger før, men ikke kommentert.
    Jeg ser at det er mange lange kommentarer i tråden her, men jer nøyer meg med å takke deg for å formidle tanker og fakta som burde være åpenbare.

    (Men tydeligvis ikke er det.)

    Tusen takk også for presentasjonen av veldig fine You Tube- videoer.

    Veldig artig å høre den frisiske. =)

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

     

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>